















Noe av det som har vært særlig hyggelig ved oppholdet i Italia dette året har vært å følge livet til Heges søster Siri, på nærmere hold. Uten henne hadde vi ikke fått leid denne fine leiligheten i Venezia, og uten henne hadde vi ikke fått opplevd så mye av den fine naturen og kulturlandskapet i Nord-Italia.
En av Siris store gleder er turene hun har sammen med vennene i den lokale turistforeningen – Club Alpino Italiano - CAI i Camposampiero. Sommer som vinter er hun oppe ved seks-tiden søndag morgen for å dra på ski- eller fottur. Innimellom arrangerer CAI-klubben såkalte kultur-turer. Disse legger hovedvekten på det sosiale og kombinerer besøk til severdigheter med en smule fysisk fostring.
Søndag 8. juni hadde Siri invitert oss med på en slik tur – til Valle di Non som ligger nord for Gardasjøen, nordvest for Trento i Adige-dalen opp mot Østerrike. Det er et område som anbefales for et besøk av mange grunner. To av dem kommer vi tilbake til nedenfor. Den første er kanskje mest gjenkjennelig for oss nordmenn. Det er nemlig her den gyldengule Melindaeplene dyrkes. Det andre er at det italienske språket som snakkes i Val di Non og nabodalen Val di Sole, har visse fellestrekk med retoromanske språk som er mest kjent som det fjerde nasjonalspråket i Sveits. Dette kan være rester etter et eldre retoromansk språk, som gradvis har blitt italienisert. Vanligvis regnes språket som en dialekt av italiensk, men det fins også lokale krefter som ønsker å få det anerkjent som et eget minoritetsspråk.
Vel, vi busset opp til Val di Non og hadde to stopp i dalen. Den første var i landsbyen Fondo hvor vi gikk gjennom canyonen Rio Sass. Dette er en dyp elvekløft som deler byen i to, riktig nok forbundet med mange bruer. I nesten to timer gikk vi i kløften iført regnjakke og hjelm – se bildene 1-7. Morsomt.
Neste stopp var pilegrimsstedet og helligdommen San Romedio - hvor det oppå en steil klippe er bygd kirker på kirker over en periode på nesten 1000 år for å dyrke minnet om eremitten Romedius - sønn av den tyroliske greven av Thaur (nær Innbruck). På vei hjem etter en pilegrimsferd til Roma rundt 400 e.Kr. bestemte han seg for å slå seg ned i en grotte på denne spisse klippen i denne lille dalen – se bildene 8-13.
Etter besøket i San Romedio gikk vi langs en uthugget sti i fjellveggen (se bildene 14 og 15) til Sanzeno hvor Valle di Non åpenbarte seg for oss (se bilde 16).
En av Siris store gleder er turene hun har sammen med vennene i den lokale turistforeningen – Club Alpino Italiano - CAI i Camposampiero. Sommer som vinter er hun oppe ved seks-tiden søndag morgen for å dra på ski- eller fottur. Innimellom arrangerer CAI-klubben såkalte kultur-turer. Disse legger hovedvekten på det sosiale og kombinerer besøk til severdigheter med en smule fysisk fostring.
Søndag 8. juni hadde Siri invitert oss med på en slik tur – til Valle di Non som ligger nord for Gardasjøen, nordvest for Trento i Adige-dalen opp mot Østerrike. Det er et område som anbefales for et besøk av mange grunner. To av dem kommer vi tilbake til nedenfor. Den første er kanskje mest gjenkjennelig for oss nordmenn. Det er nemlig her den gyldengule Melindaeplene dyrkes. Det andre er at det italienske språket som snakkes i Val di Non og nabodalen Val di Sole, har visse fellestrekk med retoromanske språk som er mest kjent som det fjerde nasjonalspråket i Sveits. Dette kan være rester etter et eldre retoromansk språk, som gradvis har blitt italienisert. Vanligvis regnes språket som en dialekt av italiensk, men det fins også lokale krefter som ønsker å få det anerkjent som et eget minoritetsspråk.
Vel, vi busset opp til Val di Non og hadde to stopp i dalen. Den første var i landsbyen Fondo hvor vi gikk gjennom canyonen Rio Sass. Dette er en dyp elvekløft som deler byen i to, riktig nok forbundet med mange bruer. I nesten to timer gikk vi i kløften iført regnjakke og hjelm – se bildene 1-7. Morsomt.
Neste stopp var pilegrimsstedet og helligdommen San Romedio - hvor det oppå en steil klippe er bygd kirker på kirker over en periode på nesten 1000 år for å dyrke minnet om eremitten Romedius - sønn av den tyroliske greven av Thaur (nær Innbruck). På vei hjem etter en pilegrimsferd til Roma rundt 400 e.Kr. bestemte han seg for å slå seg ned i en grotte på denne spisse klippen i denne lille dalen – se bildene 8-13.
Etter besøket i San Romedio gikk vi langs en uthugget sti i fjellveggen (se bildene 14 og 15) til Sanzeno hvor Valle di Non åpenbarte seg for oss (se bilde 16).