Lenge siden nytt fra Venezia? Vi regnet med at mai måned ville bli travel og koselig – det ble den til gangs.
Hege var to ganger i Oslo i løpet av måneden. Den første for å treffe Kyrre. Han var i Norge de første dagene av mai for å delta på de siste opptaksprøvene til Utenriksdepartementets aspirantkurs, og han kom inn! Det vil si at for ham begynner en ny livsfase fra høsten av, ved at han på en måte flytter hjem til Norge etter å ha bodd utenlands i åtte år.
Heges neste Norges-tur var jobb-tur . Etter hver av turene har vi hatt besøk fra Tromsø. Kjell Magne har også hatt det travelt. I slutten av mai sendte han inn slike korreksjoner til sin doktorgradsavhandling som han fikk beskjed om å gjøre før endelig godkjenning.
Vårt første Tromsøbesøk har sitt utspring på Forhåpningen og besto av den gjengen som dere ser på bilde 1 (f v. Christine (datter), Rita (venn), Randi (hovedperson), Magnus (sønn) og Svenn Terje (mann) + Hege). Randi var hovedpersonen fordi gjengen hadde kommet til Venezia for å feire Randis 50-årsdag og derfor ble det gondoltur (bilde 2) på selve dagen.
Vårt neste Tromsøbesøk kom fra Askeladdsvingen – våre gode naboer i nr. 18 – bilde 3 (f. v. bak Sameline og Trygve og foran f.v. Johannes, Regine og Jacob). Ingen ting å feire her hvis vi da ikke ser på det som å komme til Venezia og Nord-Italia for første gang som en fest i seg selv. Vi endte oppe på Monte Baldo ved Gardasjøen. Bilde 4 viser gjengen + Siri (Heges søster t.v.) og Hege (t.h.) ved endestasjonen for svevebanen opp til Monte Baldo (1780 m.o.h.). Dette var før vi skilte lag og Hege og jeg gikk mot sør, mens resten anført av Johannes la i veg mot nord over Monte Altissimo (2079 m.o.h.) mot Nago (6 timer unna). Fin utsikt fra Monte Baldo, ikke sant (bilde 5)
Vi håper at det å oppleve Venezia igjen eller for første gang var en felles glede for alle besøkende. KM har funnet fram til en spesiell måte å gjøre det på. Mens Hege lager middag tar han med seg gjengene ut på ’skattejakt’ – og ikke hvilken som helst heller. Vi leter etter ruyien – The Ruyi.
Ordet "ruyi" er kinesisk og betyr "som du ønsker, måtte ditt ønske gå i oppfyllelse”. Det var betegnelsen på et keiserlig septer og var tradisjonelt utformet som en stilisert lotusblomst. (I dag finner vi ruyien igjen som kløpinne laget av en av en rekke verdifulle materialer: gull, jade, krystall, agate, korall, edeltre, bambus, bein m.m. - And the workmanship is often quite meticulous: it is carved with patterns in incision, low-relief or openwork and sometimes inlaid with silver, gold and gems.en tradisjonell kinesisk fødselsdags-gave eller suvenir. Under Qing-dynastiet f.eks. var det vanlig at keiseren overrakte ruyiseptere av jade til fortjente generaler, adelige og ministre, som et tegn på keiserens særlige gunst.
Men i følge vår og Venezias historie kommer ruyien inn i bildet fordi Marco Polo – den hittil kjent som så edel – stjal med seg Kublai Khans ruyi da han vendte hjem til Venezia. Det skulle ha aldri ha gjort for ruyien er et mektig hjelpemiddel til å skaffe seg det man ønsker seg og i hendene på de gale personene kan det gå riktig galt. Legenden forteller at Marco Polo hadde med seg ruyien i hjemkomstgave til Venezias statsleder dogen. Slik ble dogens makt forsterket og derfor ble den også svært ettertraktet. Flere venezianere forsøkte å stjele ruyien og til slutt ble den så brysom for lederne av Veneziarepublikken at de bestemte seg for å gjemme den vekk. I hemmelighet la de den i kista til Marco Polo, men da kirka hvor Marco Polo var begravet ble revet, forsvant kista og ruyien, og siden har et usynelig brorskap lett etter den. For de vil ikke at noen skal få tak i den – kanskje minst av alt …….. Berlusconi (?).
Her for et par år siden fant den pensjonerte universitetslæreren i historie Carlo Dolfin en notatbok i sin families arkiver. Etter å ha studert den grundig fant han at den var en kode til hvor ruyien nå finnes. Han familie ble nemlig opprinnelig satt til å vokte over ruyien. Men boken er laget på en svært vanskelig måte. Hver eneste side er delt i tre og til sammen kan de kombineres til omtrent 60 ulike kodifiserte fortellinger. Dolfin bestemte seg for å gi ut boka og be om hjelp. Ved hjelp av tekstmelinger gir han den som vil lete nye sidehenvisninger og opplysninger slik at han har kontroll over letingen – og dermed er det bare å starte.
Hittil har KM gjennomført to leteoperasjoner – den første i lag med Magnus, Rita og Svenn Terje (bilde 6) og den andre i lag med Johannes, Regine, Jacob, Sameline og Trygve (bilde 7). Det sendes smser for å få neste spor, kodeboka undersøkes for å finne hvor en skal lete (bilde 8), det sendes ny sms når oppgaven er løst (bilde 9). Seierssmilene holdes ikke til bake på leting etter neste spor (bilde 10).
Hege var to ganger i Oslo i løpet av måneden. Den første for å treffe Kyrre. Han var i Norge de første dagene av mai for å delta på de siste opptaksprøvene til Utenriksdepartementets aspirantkurs, og han kom inn! Det vil si at for ham begynner en ny livsfase fra høsten av, ved at han på en måte flytter hjem til Norge etter å ha bodd utenlands i åtte år.
Heges neste Norges-tur var jobb-tur . Etter hver av turene har vi hatt besøk fra Tromsø. Kjell Magne har også hatt det travelt. I slutten av mai sendte han inn slike korreksjoner til sin doktorgradsavhandling som han fikk beskjed om å gjøre før endelig godkjenning.
Vårt første Tromsøbesøk har sitt utspring på Forhåpningen og besto av den gjengen som dere ser på bilde 1 (f v. Christine (datter), Rita (venn), Randi (hovedperson), Magnus (sønn) og Svenn Terje (mann) + Hege). Randi var hovedpersonen fordi gjengen hadde kommet til Venezia for å feire Randis 50-årsdag og derfor ble det gondoltur (bilde 2) på selve dagen.
Vårt neste Tromsøbesøk kom fra Askeladdsvingen – våre gode naboer i nr. 18 – bilde 3 (f. v. bak Sameline og Trygve og foran f.v. Johannes, Regine og Jacob). Ingen ting å feire her hvis vi da ikke ser på det som å komme til Venezia og Nord-Italia for første gang som en fest i seg selv. Vi endte oppe på Monte Baldo ved Gardasjøen. Bilde 4 viser gjengen + Siri (Heges søster t.v.) og Hege (t.h.) ved endestasjonen for svevebanen opp til Monte Baldo (1780 m.o.h.). Dette var før vi skilte lag og Hege og jeg gikk mot sør, mens resten anført av Johannes la i veg mot nord over Monte Altissimo (2079 m.o.h.) mot Nago (6 timer unna). Fin utsikt fra Monte Baldo, ikke sant (bilde 5)
Vi håper at det å oppleve Venezia igjen eller for første gang var en felles glede for alle besøkende. KM har funnet fram til en spesiell måte å gjøre det på. Mens Hege lager middag tar han med seg gjengene ut på ’skattejakt’ – og ikke hvilken som helst heller. Vi leter etter ruyien – The Ruyi.
Ordet "ruyi" er kinesisk og betyr "som du ønsker, måtte ditt ønske gå i oppfyllelse”. Det var betegnelsen på et keiserlig septer og var tradisjonelt utformet som en stilisert lotusblomst. (I dag finner vi ruyien igjen som kløpinne laget av en av en rekke verdifulle materialer: gull, jade, krystall, agate, korall, edeltre, bambus, bein m.m. - And the workmanship is often quite meticulous: it is carved with patterns in incision, low-relief or openwork and sometimes inlaid with silver, gold and gems.en tradisjonell kinesisk fødselsdags-gave eller suvenir. Under Qing-dynastiet f.eks. var det vanlig at keiseren overrakte ruyiseptere av jade til fortjente generaler, adelige og ministre, som et tegn på keiserens særlige gunst.
Men i følge vår og Venezias historie kommer ruyien inn i bildet fordi Marco Polo – den hittil kjent som så edel – stjal med seg Kublai Khans ruyi da han vendte hjem til Venezia. Det skulle ha aldri ha gjort for ruyien er et mektig hjelpemiddel til å skaffe seg det man ønsker seg og i hendene på de gale personene kan det gå riktig galt. Legenden forteller at Marco Polo hadde med seg ruyien i hjemkomstgave til Venezias statsleder dogen. Slik ble dogens makt forsterket og derfor ble den også svært ettertraktet. Flere venezianere forsøkte å stjele ruyien og til slutt ble den så brysom for lederne av Veneziarepublikken at de bestemte seg for å gjemme den vekk. I hemmelighet la de den i kista til Marco Polo, men da kirka hvor Marco Polo var begravet ble revet, forsvant kista og ruyien, og siden har et usynelig brorskap lett etter den. For de vil ikke at noen skal få tak i den – kanskje minst av alt …….. Berlusconi (?).
Her for et par år siden fant den pensjonerte universitetslæreren i historie Carlo Dolfin en notatbok i sin families arkiver. Etter å ha studert den grundig fant han at den var en kode til hvor ruyien nå finnes. Han familie ble nemlig opprinnelig satt til å vokte over ruyien. Men boken er laget på en svært vanskelig måte. Hver eneste side er delt i tre og til sammen kan de kombineres til omtrent 60 ulike kodifiserte fortellinger. Dolfin bestemte seg for å gi ut boka og be om hjelp. Ved hjelp av tekstmelinger gir han den som vil lete nye sidehenvisninger og opplysninger slik at han har kontroll over letingen – og dermed er det bare å starte.
Hittil har KM gjennomført to leteoperasjoner – den første i lag med Magnus, Rita og Svenn Terje (bilde 6) og den andre i lag med Johannes, Regine, Jacob, Sameline og Trygve (bilde 7). Det sendes smser for å få neste spor, kodeboka undersøkes for å finne hvor en skal lete (bilde 8), det sendes ny sms når oppgaven er løst (bilde 9). Seierssmilene holdes ikke til bake på leting etter neste spor (bilde 10).
