Hva skjer med et skip på havet omgitt av vann, men uten ferskvann til mannskapet? Det blir en flytende gravlund av lik - døde av tørst. Historikeren Marin Sanudo skrev på begynnelsen av 1500-tallet: "Venezia è in acqua e non ha acqua" - Venezia befinner seg midt i vannet uten å ha vann. Det fikk de første venezianerne erfare. De måtte klare seg med det lille regnvannet de kunne samle, og det vannet de kunne frakte i båt fra fastlandet. Dessuten lagde de noen enkle brønner på de høyest liggende øyene.
Da hovedsetet for republikken flyttet til området ved dagens Rialto-bro på begynnelsen av 800-tallet, måtte en ny løsning finnes. Over århundrene utviklet man derfor en spesialisert teknikk som man kan se resultat av den dag i dag, selv om mange av turistene som besøker byen dessverre verken registrerer eller tenker over hva disse skulpturene som står overalt på byens campi/plasser, er til for. Også byens egen befolkning og dyr haster forbi, og bruker dem til helt andre formål enn de er lagd for (se bilde 1-6). De drikker vann fra sine plastflasker som er fraktet fra fastlandet - i båt som for over tusen år siden. Det er bare om lag 100 år siden Venezia fikk sitt drikkevann lagt i rør til byen og inn i husene.
Den venezianske brønnen er en stor og nokså komplisert sisterne - et vannreservoar med filter for regnvann. Det å konstruere og bygge en brønn (på italiensk: pozzo) var det bare brønnmakere som hadde lov til å gjøre. De var spesialutdannede murere ("pozzèri"). Denne utdanningen ble opprettet på 1200-tallet, og det å ha et slikt arbeid gikk i arv fra far til sønn. Det var ikke bare det å bygge selve brønnen som krevde sitt, men også det å finne det rette stedet. Ofte bestemte man brønnens plass først og bygde hus rundt den etterpå (se bilde 7).
Sisternene eller brønnene måtte lages slik at de samlet opp mest mulig regnvann. Samtidig måtte de ikke slippe inn havvann ved høyvann, for da ville vannet bli forurenset og ubrukelig. Brønnene ble perfekt tilpasset oppgaven.
Enhver ledig plass ble brukt. Først ble det gravd en dyp grop som kunne gå ned til om lag 5 meter under normalt havnivå i kanalen og lagunen. Hadde man ikke nok dybde å gå på, bygde mann opp plassen (se bildene 8-10). Gropa ble så kledd med en vegg av leire og deretter fylt med sand. Sanden ble tatt fra øyene i lagunen og måtte vaskes for at den ikke skulle inneholde salt. Midt ned i gropa, i sanden, ble det så satt et rør, et brønnskaft, murt av teglstein. Det var åpent nederst, like over leira. Hele gropa ble lukket igjen med et lag med brostein. Brosteinene/plassen rundt skrådde ned mot et sluk i hvert hjørne rundt brønnen (se bildene 11-12). Disse slukene var toppen av sjakter laget av ufuget naturstein. Her ble vannet ledet ned i sandfiltret, renset og når det hadde regnet nok ble vanntrykket høyt nok til at vannet ble presset opp gjennom brønnskaftet.
På toppen av brønnen ble det så montert en brønnkarm/brønnhode ("una vere da pozzo") i solid Istria-stein. Og etter hvert som velstanden økte og verdien av den å ha en brønn også økte, ble disse brønnhodene utsmykket av de beste kunstnerne man hadde til rådighet (se bildene 13-15).
I alt var det om lag 7000 brønner. Nå er det om lag 2000 igjen av dem i hele lagunen.
Vann var da som det fortsatt er i mange deler av verden, et knapt gode, og brønnene ble forsynt med et deksel og lås (se bilde 16). De sorte metalldekslene som en kan se i dag er altså ikke noe man har funnet på for at turister og andre ikke skal falle ned i brønnene. Nei, brønnene ble bare åpnet til bestemte tider av en statsfunksjonær som overvåket hvor mye vann som ble tatt ut og kontrollerte at det ikke var forurenset.
Nå er det en annen ting som bekymrer byens myndigheter. Alt for mye flaskevann bringes inn og drikkes i byen. Flaskevann forurenser foran og bak og opp og ned i mente, og siden Venzias springvann faktisk er bedre enn i de fleste byer i Italia, oppfordrer nå byens ordfører til å drikke det. Plakater er satt opp over hele byen (se bilde 17) med bilde av ordføreren og teksten "Også jeg drikker ordførerens vann". Kanskje italieneres husholdningsbudsjett blir ordførerens beste allierte. Pristigningen her er på nesten 4% og reallønna har gått ned med 20% de siste årene.
Med dette håper vi at du vil sette større pris på Venezias brønner neste gang dupasserer en av dem, og kanskje også på det gode vannet du kan tappe fra springen.
