Den 4. November 1966 
ble Venezia rammet av den v
erste flommen som noen gang er blitt dokumentert. Høyvannet om ettermiddagen var 194 cm over normalen og skadene på byen var enorme – særlig på de lavest liggende områdene – f.eks. Markusplassen – som også ofte er de historisk sett mest verdifulle. At vannet steg så høyt kom av at morgenfloa ikke hadde trukket seg tilbake. En meget sterk sirocco-vind hadde blåst fra sørøst i over 30 timer og presset Adriaterhavet inn gjennom åpningene i Venezia-lagunen – se bilde1/video 1 for et glimt av den dramatiske situasjonen. Det anslås at 5 000 mennesker, som bodde i første etasje i de utsatte områdene, ble husløse og mange av disse boligene er aldri senere blitt tatt i bruk igjen.Ingen varslingssystemer var virksomme. I dag har man godt utviklede systemer og varsler med sirener og gul (lavest: 50 cm over normal vannstand), oransje og rød farge høyvannets høyde flere dager i forveien slik at venezianerne kan forberede seg. Og det er sannelig nødvendig for, som bilde 2 viser, har frekvensen i av høyvann i Venezia over 110 cm over normalen økt kolossalt siden 1870.
Vi har alt opplevde flere høyvannssituasjoner. Selv om månedene oktober til januar er det verste perioden – opplevde vi (og Bente og Bjørn Rune – se tidligere blogginnlegg) høstens første ’aqua alta’ i slutten av september. Sist - for en uke siden – se bilde 3 – var vannstanden 104 cm over normalen.
Katastrofen i 1966 kom nok ikke bare som en følge av et ualminnelig kraftig uvær. Venezia synker også – men hvorfor det? Vi har forsøkt å finne forklaringen – eller forklaringene og her kommer de.
1. Geologi: Det sørlige Italia (støvelen) er en egen jordplate som sakte, sakte roterer mot nordvest og presser det europeisk kontinentet nedover – derav Alpene. Mellom Alpene og støvelen har vi Po-sletta som er sedimentavsetninger liggende oppå en tidligere havbunn som presses nedover. De store elvene Po, Brenta og Piave, har i tusener av år kontinuerlig ført løsmasser ut i dette havet, som har blitt til Adriaterhavet og som har åpnet seg ut til Middelhavet ettersom støvelen gradvis har slitt seg løs fra Hellas og ’drevet’ mot nordvest. De hardeste og tyngste løsmassene setter seg fast nærmest land og de løseste føres videre ut i havet – slik vokser deltaer – slik som Po-deltaet. Noen løsmasser blir så skyldt tilbake mot land – slik dannes naturlige barrierer slik som Lido - og mellom fastlandet og barrieren oppstår det laguner slik som Venezia-lagunen. Ettersom de hardere løsmasselagene legger seg oppå de løsere lagene som lå der fra før, presses havbunnen gradvis nedover – den synker.
Dette oppdaget de gamle venezianerne da de slo seg ned og begynte å bygge byen sin på de lave sand- og leireøyene i lagunen. De kunne ikke bruke de bygningsmaterialene – stein og atter stein – de var vant til fra fastlandet. Bygningene sank, så de skiftet ut stein med porøs murstein og bruket trevirke i etasjeskillere og tak.
Siden de ikke kunne bygge på fjellgrunn måtte de bruke peler og behovet for trevirke var enormt. Så en kombinasjon av peler, stein og murstein ble valgt hvor husenes peler ble innelukket av ringmurer av stein og murstein som bilde 4 illustrerer.
Men venezianerne gjorde enda en ny oppdagelse: De kunne ikke bruke all slags trær til peler. De måtte ha porøse tresorter som for eksempel furu, fordi disse ikke så lett blir skadet av bakterier og innsekter og forsteiner mye letter enn andre tresorter. (Det var årsaken til at kimbrerne i Lessinia var så verdifulle for Venezia – de supplerte byen med furu og annet porøst trevirke – se siste blogginnlegg.)
2. Menneskelige feil: Fire ganger har byens ’fedre’ som det heter, begått menneskelige feil med alvorlige konsekvenser for Venezia. La oss ta dem i rekkefølge:
I 1550 var kommunekassa slunken og som i våre (terra-)dager, tar politikere ofte kortsiktige beslutninger: Venezias kanaler måtte til stadig mudres. Løsmassene fra Brenta og Piave fylte dem opp, så i løpet av noen ti år ble det bygd et nettverk av kanaler i lagunen for å styre elvevannet bort fra byen og sørover inn i Po-deltaet. Det virket. Kanalmudringene trengtes sjeldnere, men det som skjedde var at likevekten i lagunen ble brutt: Når nye løsmasser og vann ikke ble tilført grunnen under Venezia begynte byen å synke – de hardere lagene presset fortsatt de løsere lagene nedover.
Da dette ble oppdaget etter et par-tre hundre år var Venezia så fattig at det ikke var penger til å reversere omdirigeringen av elvene Brenta og Piave – og dessuten ville ikke bøndene langs Po-deltaet gi fra seg vannet. Venezias politiske innflytelse i Italia var også blitt så redusert at byen ikke nådde fram med sine ønsker. Som en konsekvens av dette har Venezia sunket med 7-8 cm hvert hundreår siden.
På 1920-tallet ble så neste alvorlige feil begått: På fastlandet i Marghera ved byen Mestre – som også hører til Venezia kommune – ble det på 1920-tallet satt i gang en voldsom industriutbygging av bl.a. raffinerier og petrokjemisk industri. For å få oljetankerne og annen sjøtransport ut og inn ble det mudret ut en ny transportkanal som gikk så å si rett gjennom Venezia – gjennom Giudeccakanalen – der hvor cruiseskipene går i dag – se bilde 5. Dermed ble likevekten i lagunen ytterligere svekket.
Etter andre verdenskrig skjøt industriutviklingen i Marghera ytterligere fart og en ny feil ble gjort – (Google)bilde 6 gir et inntrykk av industrikompleksets omfang. Både mengden industriforetak og mennesker steg kraftig og med det vannforbruket. Tørsten ble slukket ved å bore etter og pumpe opp grunnvann fra de vannførende lagene i deltaet og lagunenbunnen. Dette har ført til at havbunnen og dermed Venezia har sunket 23 cm bare det siste hundreåret. Etter at tappingen av grunnvannet stoppet rundt 1970 er sitiasjonen tilbake til ’den normale synkingen’.
Som om ikke dette var nok: Båttransporten til og fra Marghera økte og to nye kanaler ble mudret opp for å lede trafikken ut gjennom lagunen sør for Venezia. Lagunens likevekt ble ikke bedret av dette.
3. Klimaendringer: I tillegg til de varslene som nå sendes ut om øking av havnivåene over hele verden som et resultat av smeltingen av polisene, har tidevannsnivået i Venezia det siste århundre steget med 8 cm som følge av endringer i sandbarrieren som skjermer Venezia mot Adriaterhavet.
Gjøres det så noe for å motvirke synkingen og de skadene som påføres av høyvannet Venezia et tiltalls ganger hvert år? For å få et overblikk se video 2/bilde 7.
I 30 år har man debattert hva man skal gjøre og i mai 2003 ble et beskyttelsesprosjekt kalt Mo.S.E. (Modulo Sperimentale Elettromeccanico, eller Eksperimentelle Elektromekaniske Moduler) satt i gang. Det går ut på å konstruere et system av 79 mobile høyvannsporter som skal heves fra havbunnen i laguneåpningene og stenge Adriaterhavet ute når høyvannet er antatt å nå minst 110 cm over normalen. Portene heves og er oppe i om lag fire timer og gjør at det kan bli opp til to meters høydeforskjell mellom vannet ute i Adriaterhavet og inne i lagunen. Prosjektet er beregnet å koste 4,3 milliarder Euro (32 milliarder NOK) og skal være ferdig i 2011. Det er beregnet å ha et årlig vedlikeholdsbudsjett på 30 mill. Euro (120 mill. NOK).
Mo.S.E har hele tiden vært kontroversielt og det er stor motstand mot det i Venezia. Dagens ordfører har vært blant de mest høylydte motstanderne. Det er mange grunner til motstanden. For det første er det frykten for at portene skal briste med hele Adriaterhavet utenfor pressende på. Man vet jo heller ikke konsekvensene for den øvrige kysten og likevekten i lagunen av at vannet som ellers ville ha strømmet inn i lagunen blir holdt tilbake. For det andre skal portene kun heves når høyvannet er antatt å stige 110 cm over normalen – dvs. om lag 9-10 ganger etter dagens situasjon. For det tredje er det mulig at dagens klimaendringer med økende havnivåer alt har gjort portene overlødige. For det fjerde vil Venezia fortsette å synke – sakte, sakte.
Så hva slags alternativer finnes? Det er blitt pekt på to hvorav det ene alt i gang. Det er å øke høyden på gatenivået mot kanalkantene i de lavest liggende områdene med en meter. I alt 960 mål er planlagt hevet og 80 % av dette skal være gjort. Slik vil 5 % av byen få bedre beskyttelse. Kostnadene er om lag 300 mill. NOK. Hvis man bestemt seg for å heve gatenivået med ytterligere 20 cm ville 30 % av byen vært beskyttet, men totalkostnaden med det er beregnet til å ville stige til 14 milliarder NOK pluss alle konsekvensene dette ville få for bruken av førsteetasjene i byen.
Derfor er et annet forslag fremsatt. Det er å pumpe saltvann tilbake i havbunnen under lagunen for å motvirke synkingen og kanskje heve den. Vi har ikke sett noen beregninger på hva det vil koste.
I mellomtiden bygges Mo.S.E. videre. Høyvannet kommer igjen og igjen og det samme gjør turistene – 24 millioner i 2007. Mens antallet faste innbyggere synker med om lag 2000 i året. Og dagliglivet går sin gang på kanaler og plasser og i glasskunstnerverksteder – bildene 8-10.
