Søndag opplevde og lærte vi noe nytt igjen som vi må fortelle dere om. Vi var på fottur i de Veronesiske Foralper (dvs. i fjellene som ligger nord for Verona og som danner overgangen til Alpene) – se kart – nærmere bestemt i Lessinia regionale naturpark som ligger innenfor kvadratet merket 2 på kartet.
Foruten at det er et lettgått og vakkert område – se bilde 1 (ikke eget bilde) og 2 – så er det også et meget interessant geologisk og ikke minst etnologisk område. Og for vinelskere er antakelig vinen fra en av dalene meget kjent – nemlig Valpolicella. Men siden dette blogginnlegget skrives av en avholdsmann, blir det ikke mer om vin i denne omgangen. Nei, det blir desto mer om geologi og ikke minst etnologi og språk.
Men først, la oss presentere de som gikk på tur: Siri – Heges søster – og et vennepar av henne Ezio og Chiara Etrari – bilde 3. Ezio er en av denne regionens grand old friluftsmenn. Han er klatrelærer, skilærer, turguide og mye mer i miljøet rundt Club Alpino Italiano Verona og Veneto. Det ikke han vet om turstier, utfluktmuligheter, geologi, biologi etc. i dette området, det …… Så skal man på tur, er Ezio den beste turleder. Vi har tidligere vært sammen med ham i dette området og gledet oss veldig.
Lessiniområdet/-parken inkluderer både det øverste høylandsplatået som preges av rullende åser i 1200 til 1800 meters høyde og de øverste delene av de fem dalene (se bilde 1) som går ned til Po-sletta ved Verona. Vår tur gikk opp mot Monte Sparvieri (1795 m.o.h.) – se rett under totallet på kartet.
Naturlandskapet i de nedre deler av området – dalene – består av jordbruksland og skoger - store bøkeskoger i det området vi var på søndag. Men det er ikke mye skog igjen sammenlignet med hva det har vært i nyere historisk tid. Det hadde seg nemlig slik at dette området var underlagt Veneziarepublikken og skogene her ble hugd ned som følge av Venezias behov for trevirke til huspeling og båtbygging. Befolkningen (se nedenfor) nøt derfor Venezias beskyttelse så lenge det varte.
Høylandsplatået er uten skog, men overstrødd (hvis man kan si det slik) med sætrer (bilde 4) og helt spesielle steinformasjoner. Her er det nemlig intensiv sæterdrift med kyr fra vår til høst. 40 000 kyr beiter i Lessinia, kunne Ezio fortelle. Det gir forklaring for hvorfor grusveier snor seg gjennom landskapet. Tankbilen må fram for å hente melka. Noen av de samme veiene blir så til over 30 km med skiløyper om vinteren – se bilde. Her er det skiessene Fulvio og Sabina Valbusa har trent. Ja for her blir det masse snø (bilde 5 av Giuseppe Mantovani).
Men snøen er ikke kommet ennå i Lessinia så vi kunne fortsatt se kuveiene i åsene og steinformasjonene. De geologiske formasjonene her er en kombinasjon av løse sedimenter og steinharde vulkanske berglag (marmor) som sammen skaper utrolige formasjoner, grotter og ikke minst finner man fossiler overalt. Gjennom årtusener har vannet vasket bort de løse steinmassene og igjen står store stabler stein-/marmorskiver lagvis oppå hverandre. Sfinx-dalen var den fineste av alle (bildene 6-8). Disse skivene er tradisjonelt blitt brukt til takstein (bilde 9) og gjerder.
Og som om ikke dette var nok så fortalte Ezio at det bodde folk i Lessinia som snakket en slags gammel tysk dialekt – særlig rundt byen Giazza eller Ljetzan. Ljetzan – kan det være opprinnelsen til Lessinia? Dette må det finnes mer informasjon om – på www? Der finner man mye rart – for eksempel at Ljetzan er byens navn på zimbrisk eller kimbrisk. Og så begynte en eventyrlig internettreise som jeg bare skal gi kortversjonen av:
Det hersker nemlig stor uenighet om dette folkeslagets opprinnelse om ikke så mye om språkets – men kanskje det også.
Det synes å være godt dokumentert at kimbrerne – en germansk eller keltisk (Wales heter Cymru på walisisk) stamme - opprinnelig holdt til nord for elva Elben – så langt nord som til Himmerland i det østlige Nord-Jylland. Ja, den greske astronomen, geografen og matematikeren Ptolemaios' plasserer i sin Geographia (2. årh. e.Kr.) området Kimbroi nettopp her. (Forresten så heter SAS sin innlandssamarbeidspartner i Danmark Cimber Air. Tilfeldig? Neppe.)
Tidligere tiders historikere stolte på Ptolemaios’ og la til grunn at himmerlenderne og kimbrerne var de samme. Ja, organisasjonen Kimbri i Himmerland hevder det fortsatt med styrke. Og de forteller at kimbrernes vandringer som er godt dokumentert, startet fra Himmerland omkring 120 år f.k. og endte opp i Lessinia! ”Store skarer af folk med redskaber, våben, heste, får og svin drog sydpå. I vogntoget befandt sig krigere, kvinder og børn. Efter mange strabadser, kampe med sydlige folkeslag mv., blev kimbrerhæren tilsidst besejret af en professionel romersk armè. Undervejs satte kimbrerne sig dog visse spor. Her tænkes bl.a. på en lille isoleret dal, ca. 50 kilometer nord for Verona i et vildsomt og isoleret bjergområde. Her ligger en lille bjerglandsby ved navn Giazza, eller på kimbrisk Ljetzan.” Denne historieversjonen blir også lagt til grunn av museet i Giazza-Ljetzan: Etter at kimbrerne hadde tapt et stort slag mot romerhæren ikke langt fra Verona i år 101 f.Kr., søkte de overlevende skjul oppe i fjellene og ble siden der.
Nye historisk forskning stiller seg tvilende til denne forklaringen fordi språket som snakkes i flere fjellbygder i Trentino og Veneto er gamle bayerske og tyrolske dialekter. I denne utlegning kalles folkeslaget for zimbere og det navnet kan komme av det gamle tyske ordet for tømmermenn (Tzimber). (Som nevnt har folket i disse dalene vært store leverandører av trevirke til Venezia.)
For hundre år siden var antallet personer som snakket zimbrisk om lag 40 000. Etter mange tiårs hensynsløs italieniseringspolitkk på 1900-tallet, har imidlertid språket dødd ut mange steder. I noen landsbyer – bl.a. i Giazza-Ljetzan - beherskes zimbrisk nå bare av et mindretall av innbyggerne. (I Giazza-Ljetzan 2/3 av 350 innbyggere). De siste par årene har det imidlertid vært bestrebelser på å bevare språket, og i noen av de zimbriske kommunene har nedgangen i antallet morsmålsbrukere nå stoppet opp. I provinsene Trentino og Udine er zimbrerne nå offisielt anerkjente som en språklige minoriteter. Er du interessert, kan du sjekke ut en zimbrisk ordbok her, eller lytte til hvordan det høres ut når det snakkes her.
Og dermed var den reisen slutt, og vi returnerte til Venezia – til mørketidssol og juleduk ved kanalkanten (bilde 11).
Foruten at det er et lettgått og vakkert område – se bilde 1 (ikke eget bilde) og 2 – så er det også et meget interessant geologisk og ikke minst etnologisk område. Og for vinelskere er antakelig vinen fra en av dalene meget kjent – nemlig Valpolicella. Men siden dette blogginnlegget skrives av en avholdsmann, blir det ikke mer om vin i denne omgangen. Nei, det blir desto mer om geologi og ikke minst etnologi og språk.
Men først, la oss presentere de som gikk på tur: Siri – Heges søster – og et vennepar av henne Ezio og Chiara Etrari – bilde 3. Ezio er en av denne regionens grand old friluftsmenn. Han er klatrelærer, skilærer, turguide og mye mer i miljøet rundt Club Alpino Italiano Verona og Veneto. Det ikke han vet om turstier, utfluktmuligheter, geologi, biologi etc. i dette området, det …… Så skal man på tur, er Ezio den beste turleder. Vi har tidligere vært sammen med ham i dette området og gledet oss veldig.
Lessiniområdet/-parken inkluderer både det øverste høylandsplatået som preges av rullende åser i 1200 til 1800 meters høyde og de øverste delene av de fem dalene (se bilde 1) som går ned til Po-sletta ved Verona. Vår tur gikk opp mot Monte Sparvieri (1795 m.o.h.) – se rett under totallet på kartet.
Naturlandskapet i de nedre deler av området – dalene – består av jordbruksland og skoger - store bøkeskoger i det området vi var på søndag. Men det er ikke mye skog igjen sammenlignet med hva det har vært i nyere historisk tid. Det hadde seg nemlig slik at dette området var underlagt Veneziarepublikken og skogene her ble hugd ned som følge av Venezias behov for trevirke til huspeling og båtbygging. Befolkningen (se nedenfor) nøt derfor Venezias beskyttelse så lenge det varte.
Høylandsplatået er uten skog, men overstrødd (hvis man kan si det slik) med sætrer (bilde 4) og helt spesielle steinformasjoner. Her er det nemlig intensiv sæterdrift med kyr fra vår til høst. 40 000 kyr beiter i Lessinia, kunne Ezio fortelle. Det gir forklaring for hvorfor grusveier snor seg gjennom landskapet. Tankbilen må fram for å hente melka. Noen av de samme veiene blir så til over 30 km med skiløyper om vinteren – se bilde. Her er det skiessene Fulvio og Sabina Valbusa har trent. Ja for her blir det masse snø (bilde 5 av Giuseppe Mantovani).
Men snøen er ikke kommet ennå i Lessinia så vi kunne fortsatt se kuveiene i åsene og steinformasjonene. De geologiske formasjonene her er en kombinasjon av løse sedimenter og steinharde vulkanske berglag (marmor) som sammen skaper utrolige formasjoner, grotter og ikke minst finner man fossiler overalt. Gjennom årtusener har vannet vasket bort de løse steinmassene og igjen står store stabler stein-/marmorskiver lagvis oppå hverandre. Sfinx-dalen var den fineste av alle (bildene 6-8). Disse skivene er tradisjonelt blitt brukt til takstein (bilde 9) og gjerder.
Og som om ikke dette var nok så fortalte Ezio at det bodde folk i Lessinia som snakket en slags gammel tysk dialekt – særlig rundt byen Giazza eller Ljetzan. Ljetzan – kan det være opprinnelsen til Lessinia? Dette må det finnes mer informasjon om – på www? Der finner man mye rart – for eksempel at Ljetzan er byens navn på zimbrisk eller kimbrisk. Og så begynte en eventyrlig internettreise som jeg bare skal gi kortversjonen av:
Det hersker nemlig stor uenighet om dette folkeslagets opprinnelse om ikke så mye om språkets – men kanskje det også.
Det synes å være godt dokumentert at kimbrerne – en germansk eller keltisk (Wales heter Cymru på walisisk) stamme - opprinnelig holdt til nord for elva Elben – så langt nord som til Himmerland i det østlige Nord-Jylland. Ja, den greske astronomen, geografen og matematikeren Ptolemaios' plasserer i sin Geographia (2. årh. e.Kr.) området Kimbroi nettopp her. (Forresten så heter SAS sin innlandssamarbeidspartner i Danmark Cimber Air. Tilfeldig? Neppe.)
Tidligere tiders historikere stolte på Ptolemaios’ og la til grunn at himmerlenderne og kimbrerne var de samme. Ja, organisasjonen Kimbri i Himmerland hevder det fortsatt med styrke. Og de forteller at kimbrernes vandringer som er godt dokumentert, startet fra Himmerland omkring 120 år f.k. og endte opp i Lessinia! ”Store skarer af folk med redskaber, våben, heste, får og svin drog sydpå. I vogntoget befandt sig krigere, kvinder og børn. Efter mange strabadser, kampe med sydlige folkeslag mv., blev kimbrerhæren tilsidst besejret af en professionel romersk armè. Undervejs satte kimbrerne sig dog visse spor. Her tænkes bl.a. på en lille isoleret dal, ca. 50 kilometer nord for Verona i et vildsomt og isoleret bjergområde. Her ligger en lille bjerglandsby ved navn Giazza, eller på kimbrisk Ljetzan.” Denne historieversjonen blir også lagt til grunn av museet i Giazza-Ljetzan: Etter at kimbrerne hadde tapt et stort slag mot romerhæren ikke langt fra Verona i år 101 f.Kr., søkte de overlevende skjul oppe i fjellene og ble siden der.
Nye historisk forskning stiller seg tvilende til denne forklaringen fordi språket som snakkes i flere fjellbygder i Trentino og Veneto er gamle bayerske og tyrolske dialekter. I denne utlegning kalles folkeslaget for zimbere og det navnet kan komme av det gamle tyske ordet for tømmermenn (Tzimber). (Som nevnt har folket i disse dalene vært store leverandører av trevirke til Venezia.)
For hundre år siden var antallet personer som snakket zimbrisk om lag 40 000. Etter mange tiårs hensynsløs italieniseringspolitkk på 1900-tallet, har imidlertid språket dødd ut mange steder. I noen landsbyer – bl.a. i Giazza-Ljetzan - beherskes zimbrisk nå bare av et mindretall av innbyggerne. (I Giazza-Ljetzan 2/3 av 350 innbyggere). De siste par årene har det imidlertid vært bestrebelser på å bevare språket, og i noen av de zimbriske kommunene har nedgangen i antallet morsmålsbrukere nå stoppet opp. I provinsene Trentino og Udine er zimbrerne nå offisielt anerkjente som en språklige minoriteter. Er du interessert, kan du sjekke ut en zimbrisk ordbok her, eller lytte til hvordan det høres ut når det snakkes her.
Og dermed var den reisen slutt, og vi returnerte til Venezia – til mørketidssol og juleduk ved kanalkanten (bilde 11).
