Venezia er bygd på vann, kan man si. I alle fall var det ikke mer land enn noen sandbanker som stakk opp av vannet der byen ble bygd. Først med Napoleons erobring av byen, ble øyene landfast via en lang molo. Derved kunne rullende kjøretøyer fra landsiden komme inn til byen, men inn i byen har de aldri sluppet.
Venezianerne er altså fremdeles totalt avhengige av vanntransport. Derfor har alle her et nært forhold til sjø og båt. Vi som kommer som turister, lar oss imponere av gondolierene som stående på dekket og med rett kropp ror en lang sort båt framover ved å padle med en lang åre på den ene siden av båten. Litt av hemmeligheten ligger i at gondolene er bygd skeive. Gondoler brukes også til å krysse Canal Grande på steder der det er langt til nærmeste bru. Det koster en halv Euro, og blir den måten alle kan oppleve en kort tur i gondol.
Den teknikken gondolierene bruker er imidlertid den måten alle ror på her, og kapproing er den helt store idretten. Det er stadig regattaer der båtlag konkurrerer mot hverandre mens publikum langs fundamentet og i båter heier fram sitt lag.
I dag gikk vi innom en roklubb. Den besto av en stor hall som var fylt med gondoler og andre lange og smale båter fra gulv til tak. Ute på fundamentet holdt mor og datter på å justere de elegante åregaflene til riktig høyde. Vel nede i båten var det ikke noe å si på balansen, og stående med hver sin lange åre gled de og båten ut i bølgene i Lagunen.
Vi har undersøkt litt om det er mulig for oss å lære oss å ro på denne måten. Så vidt vi forstår, slipper de oss ikke ut i Lagunen uten en viss opplæring. Vil vi lære det? Tør vi? Kan vi klare det? Følg med, følg med!
Venezianerne er altså fremdeles totalt avhengige av vanntransport. Derfor har alle her et nært forhold til sjø og båt. Vi som kommer som turister, lar oss imponere av gondolierene som stående på dekket og med rett kropp ror en lang sort båt framover ved å padle med en lang åre på den ene siden av båten. Litt av hemmeligheten ligger i at gondolene er bygd skeive. Gondoler brukes også til å krysse Canal Grande på steder der det er langt til nærmeste bru. Det koster en halv Euro, og blir den måten alle kan oppleve en kort tur i gondol.
Den teknikken gondolierene bruker er imidlertid den måten alle ror på her, og kapproing er den helt store idretten. Det er stadig regattaer der båtlag konkurrerer mot hverandre mens publikum langs fundamentet og i båter heier fram sitt lag.
I dag gikk vi innom en roklubb. Den besto av en stor hall som var fylt med gondoler og andre lange og smale båter fra gulv til tak. Ute på fundamentet holdt mor og datter på å justere de elegante åregaflene til riktig høyde. Vel nede i båten var det ikke noe å si på balansen, og stående med hver sin lange åre gled de og båten ut i bølgene i Lagunen.
Vi har undersøkt litt om det er mulig for oss å lære oss å ro på denne måten. Så vidt vi forstår, slipper de oss ikke ut i Lagunen uten en viss opplæring. Vil vi lære det? Tør vi? Kan vi klare det? Følg med, følg med!
