Ja, for det er 15 dager siden vi la inn siste innlegg på bloggen vår. Hvorfor så lenge siden? Hvordan kan vi summere opp hva som er skjedd? Det er bra at bilder kan si mer enn ord. Så la oss se hva vi kan få fram.
16.09. reiste Kjell Magne til Tromsø for å jobbe. Etter er par dager med riktig ruskevær, var byen og omgivelsene smykket i sin vakreste høstskrud. Det var med en viss natursårhet i sinnet han vendte nesen sørover igjen den 22.09.
Mens KM var i Norge hadde Hege besøk fra Lillehammer av en venninne, Sissel Bjørkseth, som Hege har kjent (og senere KM) siden sine Sortlandsdager på 1980-tallet. De nøt livet bl.a, med strandliv på Lido.
KM reiste imidlertid ikke rett hjem til Venezia. Han mellomlandet i Heggedal hos sin søster Bente og svoger Bjørn Rune (BR) rett og slett for å ta dem med på en liten ferietur til Toscana og Venezia. Til Toscana fordi Bente tenker på å feire sin 50-års fødselsdag der neste år, og KM ønsket vise henne noen verdige arenaer for denne begivenheten. Sammen med en venn (Marcello) driver KM en liten geskjeft som formidler av ferieboliger i Toscana (sjekk veraitalia.no om du er interessert).
Etter tre dager i Toscana vendte de nesen mot nord og Venezia. Der fikk de alle fire – Bente, BR, Hege og KM oppleve at høsten også hadde kommet til Italia. Natt til 26.09. satte det inn med et forrykende tordenvær. Det lynte rett over hodene våre og bøttet ned. På fastlandet kom det ned 173 med mer med mer regn i løpet av tre timer mellom. Det har aldri regnet så mye i løpet av så kort tid, og veier, hus og biler ble ødelagt for til sammen 9 mill. Euro (=72 mill. Kr). Det kraftige regnværet sammen med fullmåne og flo førte til høsten første aqua alta (høyvann) i Venezia. Aqua alta har en særskilt betydning her. Det betyr at store deler av Venezias gater kan bli satt under vann. Først strømmer/bobler vannet opp gjennom åpninger i gatelegemet fordi vannet trenger inn gjennom murer og sandbunnen Venezia er bygget på. Dernest strømmer vannet innover fra kanalene. Markusplassen er et av de laveste områdene i byen og blir derfor rammet først. Det er der flest turister møter situasjonen. De prøver å ta seg tørrskodd fram så langt som mulig, men må ofte gi opp. Noen ustyrer seg med diverse hjelpemidler for å komme seg fram til nærmeste høyvannsfortau (passereller) som kommunen setter opp. Trafikkpolitiet får da oppgaven å få folk til sette farten opp og til å gå på rekke og rad.
Men etter regn og høyvann kommer alltid sol og normal vannstand og da er det tid for nye utflukter. Dermed er vi kommet fram til i dag, og med Siri på besøk tok vi turen til en liten øy-by – Burano – nord i lagunen. Byen er den mest fargerike i hele lagunen fordi bygningene der på 1950-tallet ble malt i friske farger i forbindelse med en filminnspilling. Det har først til at man i dag ikke kan male husene uten å søke godkjenning på fargen. Bildene sier sitt. I tillegg er det lov til å sykle der – noe det ikke er i Venezia.
