SØNDAG 21.09.08: Å TA FARVEL MED VENEZIA OG ITALIA – DEL 5

Kielferga tok oss gjennom Storebælt og under Storebæltbrua (bilde 1) til Oslo 12.07. Vi tilbrakte litt over to uker delvis på hytta på Hongkong (Torbjørnsøy) utenfor Nesøya i den vestlige delen av Oslofjorden (bilde 2) med ferieliv rundt bordet (bilde 3) og på vannet (bilde 4). Men vi var også på besøk hos Heges far Sjur som nå er kommet på sykehjem og hos familie og venner (bilde 5).

28.07. satte vi kursen mot Tromsø i nydelig sommervær. Langs Mjøsa og gjennom Gudbrandsdalen til Ogndalen øst for Steinkjer hvor vi besøkte Kjell Magnes kusine Ellen som kunne vise fram spennende slektsdokumenter som ga ny innsikt i familiehistorien på farssiden (bilde 6).

Vi stoppet noen dager på Fauske hos Kjell Magnes far og fikk ham med oss på biltur til Jakobsbakken og Balvatnet opp fra Sulitjelma og inn mot svenskegrensen (bilde 7).

Lørdag 03.08. la vi turen innom Steigen, Engeløya og den idylliske Løvøya for å feire bursdagene til Kjell Magnes grandnieser Ida og Maria (bilde 8 og 9). Søndag 04.08 kunne vi endelig se Tromsø igjen (bilde 10). For Hege var det førstegang på over ett år og vi fikk bilen tømt for flyttelasset så rask vi kunne (bilde 11). Vårt Veneziaår var dermed omme. Men vi har ikke glemt og Venezia kommer vi tilbake til, vær du sikker. 10 måneder der har satt sine spor.

SØNDAG 21.09.08: Å TA FARVEL MED VENEZIA OG ITALIA – DEL 4

Vi vendte tilbake til Italia 08.07. og det føltes det nesten som å komme hjem. Ikke bare var det mellom 5 og 10 grader ’kaldere’ enn i Athen – dvs. om lag 25-3.0 varmegrader, men vi var omgitt av grønn vegetasjon – det var grønt overalt. Men vi kjørte på autostradaen fra Milano til Padova og helt fram til Siris leilighet i Campodarsego hvor vi hadde mellomlagret flyttelasset, hadde vi hele tiden denne merkelige følelsen av å være hjemme, men ikke det på samme tid. Virkeligheten var jo at vi dagen etter skulle pakke bilen og sette kursen mot nord.

Det var også det vi gjorde i to-tida neste dag 09.07. Med foten på gasspedalen ble mil etter mil tilbakelagt via Bassano del Grappa, Valsugana, Trento, gjennom Trentino-Alto Adige, forbi Bolzano og gjennom Brennerpasset ned mot Innsbruck i Østerrike. Like før Innbruck tok vi vestover opp Inndalen et lite stykke før vi så tok nordover over Fern Pass i de Tyrolske alper med utsyn til Tysklands høyeste fjell Zugspitze og med kort vei til vintersportsstedet Garmisch-Partenkirchen. Vi hadde imidlertid kursen satt mot byen Füssen hvor vi overnattet (bilde 1). Vi fikk dessverre ikke sett mye på byen, men forsto nok til at den var et verdt et senere besøk.

Vårt mål med å overnatte her var at vi ville kjøre deler av Die Romantische Straße fra Füssen og nordover mot Würzburg. Det var et strålende landskap vi kjørte gjennom rett etter Füssen (bilde 2). Vi tillot os to ordentlige stopp lang Die Romantische Strasse denne dagen - i Landsberg am Lech og i Rothenburg ob der Tauber. To nydelige bayerske barokkbyer.

Men Tyskland er et så mangslungent og stort land med så mange interessante stoppesteder at vi fant ut at vi ikke ville rekke fram til ferga fra Kiel neste dag hvis vi ikke satte opp farten. Vi overnattet i Hildesheim og var framme på fergekaia tidsnok under en time før avgang.

SØNDAG 21.09.08: Å TA FARVEL MED VENEZIA OG ITALIA – DEL 3

Det er nesten litt uvirkelig å lage dette blogginnlegget nå – snart tre måneder etter at vi forlot Venezia, men har man tatt på seg et dokumentasjonsoppdrag må det fullføres – så her sitter jeg da mens løvet blir gult og faller av trærne i Tromsø og ser på bilder og tenker på sommeren. Men det er vel ikke bar jeg som gjør det – tenker på sommeren, mener jeg. Hege er bortreist og får ikke utført sin sedvanlige kontroll med det jeg skriver. Heldigvis kan det rettes opp senere om det skulle være behov for det.

Vi forlot bursdaglaget og Toscana onsdag 02.07. for vi hadde bestemt oss for å ta en svipptur til Athen før vi startet på selve flytteturen hjem til Norge og Tromsø. Hvorfor Athen – jo, fordi vi ville besøke vår venninne Tania som vi ble kjent med i England i 2002-03, og som siden da hadde flyttet hjem og fått seg en liten datter Sofia og giftet seg med Don fra Saint Lucia (bilde 1). Og siden vi var i nærheten …

Dagene i Athen ble foruten samværet med den lille familien brukt til gjensyn med byen som vi besøkte for første gang i 1983 (bildene 2-4)

FREDAG 08.08.08: Å TA FARVEL MED VENEZIA OG ITALIA – DEL 2

Lørdag 28.06. bega vi oss til Toscana. KM plukket Ida, Maria, Kari og Espen opp i Mantova og Siri og Hege la turen om Chiara og familien i Bologna. Det fysiske målet var landsbyen Corsanico og B&B/Agriturismoen ’Le Querce’ (bilde 1).

Det sosiale målet var feiringen av 50-årsdagen til KMs ’lille’søster Bente.

Hun hadde invitert nesten 40 store og små til sitt fødselsdagselskap (bilde 2) 29.06. og 34 kom (bilde 3 og 4). Jubilanten hilste velkommen som bare Nattens Dronning (jfr. Mozarts arie fra Tryllefløyten) kan det (se video 1).

Det ble en flott feiring som kom til å vare i tre hele dager til ende – fødselsselskapet 29., tur for de som ønsket det til Vindgrotten (Grotta del Vento) (link) på mandag 30.06. og til Cinque Terre tirsdag 01.07. hvor jubilanten selv ikke sparte seg i varmen (bilde 5).

FREDAG 08.08.08: Å TA FARVEL MED VENEZIA OG ITALIA – DEL 1

Det viste seg at det å ta farvel med Venezia ble ganske annerledes enn vi hadde ventet oss og lagt planer for.

Hege reiste til Oslo søndag 15.06 for møte og feiring av sin far Sjurs 90-års fødselsdag 19. juni. Etter hans nylige hjerneslag fikk den feiringen et annet forløp enn planlagt. Den ble delt mellom besøk på Bærum sykehus og en mottakelse hjemme på Stabekk.

I Venezia skulle Kjell Magne så smått starte forberedelsen til flyttingen hjem og samtidig ta i mot besøk av nevø Espen m/familie (Kari (kone), Maria og Ida) fra Tromsø også den 19. juni (bilde 1). Den mottakelsen ble også ganske annerledes enn forventet. Kjell Magne hadde fått en alvorlig matforgiftning og lå til sengs da Espen, Kari, Maria og Ida kom ham til unnsetning som engler fra nord. Etter å ha fått i ham medisiner og gitt ham omsorg og støtte kom han seg etter hvert på fote, men er i skrivende stund (medio juli) fortsatt ikke helt restituert.

I tillegg til å få seg denne overraskelsen ble alle parter også kraftig preget av den varmebølgen som nå traff Venezia med over 30 varmegrader i skyggen og en luftfuktighet på over 80%. Likevel hadde vi hyggelig dager og gradvis ble Kjell Magne såpass frisk at han kunne vise gjengen fra Tromsø litt rundt, selv om de de første dagene måtte ta seg fram på egen hånd. Video 1 viser noen av Marias (13 år) observasjoner gjennom kameraøyet.

Hege kom hjem 22.06. og tok seg av flytteforberedelsene, mens Kjell Magne tok Tromsø-gjengen med på tur til Gardasjøen og Mantova. KM returnerte torsdag og så begynte nedpakkingen og flyttingen for alvor. I den varmen som var, var det ikke mulig å kle seg annet enn i nettoen (se bilde 2). Fredag 27.06. gikk flyttebåten gjennom Venezias kanaler (se bilde 3) til Piazzale Roma hvor vi hadde bilen parkert. Siri kom med sin bil også og så kjørte vi hele flyttelasset hjem til Siri i Via Mozart i Campodarsego om lag en mil nord for Padova. Mens milene ble tilbakelagt og Venezia langsomt forsvant bak oss gjorde vi Goethes ord til våre, ordene som han skrev mens da han forlot Venezia på sin italienske reise 14.10.1786: ”Jeg har imidlertid fått mye med meg og bærer med meg bildet av noe rikt, merkelig og enestående.”

MANDAG 16.06.08: HVA VILLE VENEZIA VÆRT UTEN BRØNNENE?

Hva skjer med et skip på havet omgitt av vann, men uten ferskvann til mannskapet? Det blir en flytende gravlund av lik - døde av tørst. Historikeren Marin Sanudo skrev på begynnelsen av 1500-tallet: "Venezia è in acqua e non ha acqua" - Venezia befinner seg midt i vannet uten å ha vann. Det fikk de første venezianerne erfare. De måtte klare seg med det lille regnvannet de kunne samle, og det vannet de kunne frakte i båt fra fastlandet. Dessuten lagde de noen enkle brønner på de høyest liggende øyene.

Da hovedsetet for republikken flyttet til området ved dagens Rialto-bro på begynnelsen av 800-tallet, måtte en ny løsning finnes. Over århundrene utviklet man derfor en spesialisert teknikk som man kan se resultat av den dag i dag, selv om mange av turistene som besøker byen dessverre verken registrerer eller tenker over hva disse skulpturene som står overalt på byens campi/plasser, er til for. Også byens egen befolkning og dyr haster forbi, og bruker dem til helt andre formål enn de er lagd for (se bilde 1-6). De drikker vann fra sine plastflasker som er fraktet fra fastlandet - i båt som for over tusen år siden. Det er bare om lag 100 år siden Venezia fikk sitt drikkevann lagt i rør til byen og inn i husene.

Den venezianske brønnen er en stor og nokså komplisert sisterne - et vannreservoar med filter for regnvann. Det å konstruere og bygge en brønn (på italiensk: pozzo) var det bare brønnmakere som hadde lov til å gjøre. De var spesialutdannede murere ("pozzèri"). Denne utdanningen ble opprettet på 1200-tallet, og det å ha et slikt arbeid gikk i arv fra far til sønn. Det var ikke bare det å bygge selve brønnen som krevde sitt, men også det å finne det rette stedet. Ofte bestemte man brønnens plass først og bygde hus rundt den etterpå (se bilde 7).

Sisternene eller brønnene måtte lages slik at de samlet opp mest mulig regnvann. Samtidig måtte de ikke slippe inn havvann ved høyvann, for da ville vannet bli forurenset og ubrukelig. Brønnene ble perfekt tilpasset oppgaven.

Enhver ledig plass ble brukt. Først ble det gravd en dyp grop som kunne gå ned til om lag 5 meter under normalt havnivå i kanalen og lagunen. Hadde man ikke nok dybde å gå på, bygde mann opp plassen (se bildene 8-10). Gropa ble så kledd med en vegg av leire og deretter fylt med sand. Sanden ble tatt fra øyene i lagunen og måtte vaskes for at den ikke skulle inneholde salt. Midt ned i gropa, i sanden, ble det så satt et rør, et brønnskaft, murt av teglstein. Det var åpent nederst, like over leira. Hele gropa ble lukket igjen med et lag med brostein. Brosteinene/plassen rundt skrådde ned mot et sluk i hvert hjørne rundt brønnen (se bildene 11-12). Disse slukene var toppen av sjakter laget av ufuget naturstein. Her ble vannet ledet ned i sandfiltret, renset og når det hadde regnet nok ble vanntrykket høyt nok til at vannet ble presset opp gjennom brønnskaftet.

På toppen av brønnen ble det så montert en brønnkarm/brønnhode ("una vere da pozzo") i solid Istria-stein. Og etter hvert som velstanden økte og verdien av den å ha en brønn også økte, ble disse brønnhodene utsmykket av de beste kunstnerne man hadde til rådighet (se bildene 13-15).

I alt var det om lag 7000 brønner. Nå er det om lag 2000 igjen av dem i hele lagunen.

Vann var da som det fortsatt er i mange deler av verden, et knapt gode, og brønnene ble forsynt med et deksel og lås (se bilde 16). De sorte metalldekslene som en kan se i dag er altså ikke noe man har funnet på for at turister og andre ikke skal falle ned i brønnene. Nei, brønnene ble bare åpnet til bestemte tider av en statsfunksjonær som overvåket hvor mye vann som ble tatt ut og kontrollerte at det ikke var forurenset.

Nå er det en annen ting som bekymrer byens myndigheter. Alt for mye flaskevann bringes inn og drikkes i byen. Flaskevann forurenser foran og bak og opp og ned i mente, og siden Venzias springvann faktisk er bedre enn i de fleste byer i Italia, oppfordrer nå byens ordfører til å drikke det. Plakater er satt opp over hele byen (se bilde 17) med bilde av ordføreren og teksten "Også jeg drikker ordførerens vann". Kanskje italieneres husholdningsbudsjett blir ordførerens beste allierte. Pristigningen her er på nesten 4% og reallønna har gått ned med 20% de siste årene.

Med dette håper vi at du vil sette større pris på Venezias brønner neste gang dupasserer en av dem, og kanskje også på det gode vannet du kan tappe fra springen.

MANDAG 09.06.08: TUR TIL VAL(LE) DI NON I TRENTINO

Noe av det som har vært særlig hyggelig ved oppholdet i Italia dette året har vært å følge livet til Heges søster Siri, på nærmere hold. Uten henne hadde vi ikke fått leid denne fine leiligheten i Venezia, og uten henne hadde vi ikke fått opplevd så mye av den fine naturen og kulturlandskapet i Nord-Italia.

En av Siris store gleder er turene hun har sammen med vennene i den lokale turistforeningen – Club Alpino Italiano - CAI i Camposampiero. Sommer som vinter er hun oppe ved seks-tiden søndag morgen for å dra på ski- eller fottur. Innimellom arrangerer CAI-klubben såkalte kultur-turer. Disse legger hovedvekten på det sosiale og kombinerer besøk til severdigheter med en smule fysisk fostring.

Søndag 8. juni hadde Siri invitert oss med på en slik tur – til Valle di Non som ligger nord for Gardasjøen, nordvest for Trento i Adige-dalen opp mot Østerrike. Det er et område som anbefales for et besøk av mange grunner. To av dem kommer vi tilbake til nedenfor. Den første er kanskje mest gjenkjennelig for oss nordmenn. Det er nemlig her den gyldengule Melindaeplene dyrkes. Det andre er at det italienske språket som snakkes i Val di Non og nabodalen Val di Sole, har visse fellestrekk med retoromanske språk som er mest kjent som det fjerde nasjonalspråket i Sveits. Dette kan være rester etter et eldre retoromansk språk, som gradvis har blitt italienisert. Vanligvis regnes språket som en dialekt av italiensk, men det fins også lokale krefter som ønsker å få det anerkjent som et eget minoritetsspråk.

Vel, vi busset opp til Val di Non og hadde to stopp i dalen. Den første var i landsbyen Fondo hvor vi gikk gjennom canyonen Rio Sass. Dette er en dyp elvekløft som deler byen i to, riktig nok forbundet med mange bruer. I nesten to timer gikk vi i kløften iført regnjakke og hjelm – se bildene 1-7. Morsomt.

Neste stopp var pilegrimsstedet og helligdommen San Romedio - hvor det oppå en steil klippe er bygd kirker på kirker over en periode på nesten 1000 år for å dyrke minnet om eremitten Romedius - sønn av den tyroliske greven av Thaur (nær Innbruck). På vei hjem etter en pilegrimsferd til Roma rundt 400 e.Kr. bestemte han seg for å slå seg ned i en grotte på denne spisse klippen i denne lille dalen – se bildene 8-13.

Etter besøket i San Romedio gikk vi langs en uthugget sti i fjellveggen (se bildene 14 og 15) til Sanzeno hvor Valle di Non åpenbarte seg for oss (se bilde 16).